Garnlørve innpå Nordfjor’n
Det var lørdag 19.april 1997. Æ å kaillen hadde nokka garnlørve ståans i havet innpå Nordfjor’n. Bare sånn på ert! Nu va vi ute før å drage.
Det begynte dårlig; en dassmort her å så 10 meter tel neste. Nei, det så elendig ut. Men plutselig fikk vi øye på nokka forundelig nokka, som vi heilt ikke kunne minnes å dra kjensel på. Vi stoppa spælle å blei ståanes å myse utaførr rekka. Ætte mye om og men så faint vi ut at det måtte være en kobbe, ætte farga å dømme. Det va ikkje anna å gjøre enn å prøve å drage den ombord.
Men da vi drog noen cæntimeter, så kom en diger spor opp i lufta. Ka fanken var det hær? Nåkka kobbe va det no ikkje! Åssa va det jo så tongt, det va ikkje tel å rikke.
Den ville flyge i auan på oss
Bæst som vi sto der å klødde oss i haue, så flåtna væsnet. Æ blei stom av redsel. Det va jo en hai! Å æ fikk det førr mæ at den ville flyge i auan på oss.
Gubben så kor redd æ blei, å kunne berolige med at det bare va ei håkjærring. Førræsten, bare og bare! Han lirte nu av sæ så mykkje stygt som han førr sett bare liv kunne finne på. Det ægne sæ ikkje å gjengi, førr vi har nån gruelige sterke hjælpeværb i vokabularet våres her på yttersia …
I allefall ut av garnan måtte ho. Det va bare å ta kniven fatt, førr ho hadde rota sæ så fast at det va ei gru. Først skar vi laus spor´n. Mens gubben nærmest hang etter skankan over rekke, fikk han satt stropp rundt elendigheta og satt fast. Så skar vi ho heilt laus.
Da fikk ho plutselig førr sæ at ho va fri og begynte å holde et spetakkel uten like. Så satte vi ei stropp tell førr sikkerhets skyld. Ætte ei stund roa ho sæ, og da hang ho så pent fortøyd ætte sporen. Å en ting va no sikkert etter alt styret; på land sku ho. Bare sånn at folk fikk se at haillet va i orden. Om vi ikkje kunne skryte av å ha fått så mange feska, så hadde vi no mykkje i hvertfall!
Det fikk ikkje hjelpe at ho va stygg. Faktisk så e ho den styggaste kjærringa æ nån gang har møtt. Kailln va tydligvis enig, førr han forkynnte høgt at sjøl æ e likar å se på!
Men ho hang no pent på slæp på sia av sjarken. Riktignok så ho nåkka hautullat ut, men det kan vi vel alle bli når nån dræg oss ætte ræva sjyen rundt.

På kaia va dæm førrfær
Førresten så så dem ikkje nåkka likar ut de karran som sto på kaia da vi kom i land. Dæm hadde sedd oss i kikkerten, et redskap som forøvrig brukes mykkje hær i bygda! Det va bare såvidt dæm ikkje datt rætt i kjæften på beistet, så førrfær va dæm.
Førr å få kjærringa på kaia, så måtte vi bruke talja som vi fæsta i nothjell´n, og deretter i en 4-hjulsdreven bil. Pluss at fæm støkka drog me nævan så dæm va heilt sprængt i auan.
Ho va så tong at det lokta svidd av bilen. Nothjell´n så ut som han va på fylla, så mykkje svaia han. Å dæm som drog, ja, dæm måtte vi gje kunstig ånderætt. Da livet vendte tebake, fikk dæm en særegen glans i auan av synet av kjærringa som hang dær.
“Dæsken ho va stor! Over 3 meter lang å en 5 – 600 kilo.”



No sku ho sløyes. At ho sku ha endel lever, ja det hadde vi hørt. Men at det va så mykkje at det kom over skolten på oss, nei det vesste vi ikkje. Levra fylte heile kaia, å vi har ei stor kai! Sjøl så kjærringa nokså slonken ut no. Men trur du ikkje naboen kom rennanes med kniven 0g ville ha en bette. Jada han fikk en bette. Å ætte å ha kokt, stekt, å smakt lenge, så kunne han fortelle at det va veldig godt. Ja, enda bedre – det va fornydelig!
Ja, ja, nu e no han lærar på kokkskolen å vant tell å ete mykkje rart … Sjøl ville vi ikkje ha nokka bette. Men vi kunne jo heller ikkje ha ei radmager kjærring hænganes oppi nothjell´n.


Takk og farvæll tel tøtta
Så ætte å ha blitt behørlig fotografert å lovd plass i næste Kattfjord-Nytt, så taua vi ho tell havs å slapp ho. Ho såkk tvært. Takk og farvæll tel tøtta!
Det bæste me ho, va at gubben måtte innrømme at han kunne hatt værre kjærring enn han har.
Så vælkommen tell Kattfjord´n folkens. Enten dokker ror eller feske på isen, eller vil ta en dukkert. Her e like mykkje rart i havet som på land. SKITT FESKE!
Tekst: Inger-Lise Uteng
Foto: Turid W. Uteng
Utgitt i Kattfjord-Nytt nr. 2/1997
Håkjerring, Somniosus microcephalus
Håkjerring er en stor rovhai, større enn sine fryktede slektninger hvithai og hammerhai. Mens de sistnevnte er sørlige arter, er håkjerring utbredt langs det meste av norskekysten og i andre nordlige farvann. De vanligste haiartene i norske farvann er pigghå, svarthå, håkjerring, håbrann og brugde.
Tidligere funn gir grunn til å tro at den føder levende unger i likhet med andre haiarter. Holder seg på dybder fra 200 – 600 meter i de nordlige Atlanterhav og Stillehav. Håkjerring fiskes av nordmenn vesentlig på grunn av leveren som er meget rik på olje.
Vil du vite mer om håkjerring?
https://www.hi.no/hi/temasider/arter/hakjerring
