God dag til alle som leser dette. Bildet under her tok jeg 3. mai i 2010. Det viser Nordre Kattfjord med isen som ligger fint tilrette for isfiske. I horisonten ses Senjafjellene, litt av Malangen til venstre. Midt i bildet er Rødfjellet og så Kvitfjellet. I forgrunnen ser vi Tverrfjellet, videre Nordfjordtinden og Vasstinden.
En nydelig dag med nydelig flyvær. Fantastisk utsikt når man kan se ting i “fugleperspektiv”. Jeg har mange fine flybilder fra turer over Kvaløya både i vinter-/-sommerdrakt. Kunne være artig å vise dere hvor fantastisk det er å se litt av vårt vakre landskap fra luften. Jeg blir veldig glad for tilbakemeldinger, (både det som dere synes om, og det dere ikke synes om). Jeg er helt sikker på at mange der ute har fine og artige opplevelser som vil bli veldig godt mottatt.
Skriv gjerne til meg på e-post: turid.w.uteng@gmail.com
Jeg tenker det er mange som elsker isfiske, personlig har jeg vært med på det kun en gang, og fisk ble det. Denne morsomme historien ble publisert i desemberutgaven av Kattfjord-Nytt i 1998. Kanskje noen lesere husker den, og kanskje også noen kjenner han som skriver historien? Det er jo fortsatt litt vinter i nord, og snø i fjellene, så derfor denne fortellingen nå.
Alfon Pedersens minner fra Kattfjord
Skrevet av: Alfon Pedersen
Jeg kom til Kattfjord i 1946. Da jeg for første gang så at havet i Nordre Kattfjord var dekket av is, virket det litt uvanlig for meg. Jeg kommer opprinnelig fra Rekvik, nesten ut mot storhavet, og syntes det så dystert ut, og det virket som fjorden var innelukket. Visste at det var is på Ramfjorden, men frøs også denne fjorden til? Den lå jo tross alt på ytre Kvaløy.
Mange fisket på isen
Folket i Kattfjorden hadde dratt mang en «kokfesk» opp gjennom isen, og hadde vel mange ganger gjort såpass fangst at de kunne henge på hjell til tørrfisk, eller selge på annen måte. Slik var det vel i lange tider.
Da veien over Kattfjordeidet sto ferdig, ble det attraktivt for sports-/hobbyfiskere utenfra å dra på isfiske til Kattfjorden. Jeg har selv vært mange ganger på isen og fisket med varierende resultat. Den beste fangsten var 12 store torsk, som jeg måtte sløye og flekke der og da for å i det hele tatt få alt med meg hjem.
Mitt spesielle isfiskeminne
Den isfisketuren jeg her skal fortelle om, ble ganske spesiell, og skilte seg ut fra andre turer. Dette hendte en vinter først i 1970-årene. Jeg og min svigerbror Einar Heimstad, kjørte fra Tromsø en lørdag morgen. Brua over Sandnessundet var akkurat påbegynt, og det var satt opp forskaling til brukar på Kvaløysiden. Trafikken var såpass stor at det gikk to ferger i skytteltrafikk, den ene var Tjeldsundferga….. En lang «historie» med dårlig fart.
Det var stille vær, men det dalte noen snøfnugg da vi kjørte utover. Vi var først inne hos Oskar Olsen før vi dro ut på fiske, og et stykke utafor der han bodde gikk vi ut på isen. Det utstyret jeg hadde skulle vise seg å ikke være hensiktsmessig under de forhold som helt uventet inntrådte.
Jeg hadde beksømsko på bena, og på en kjelke hadde jeg bundet fast juksa, oljehyret og ei øks. Vi gikk bortover isen, men skilte lag da jeg stanset ved et hull for å prøve lykken. Det var allerede boret en masse hull i isen, så det var bare å fire ned fiskesnøret nesten hvor vi måtte ønske.
Så “kom han med han”
Det var et nokså tynt snølag på isen. Etter hvert begynte det så smått å regne, jeg tok på meg regnhyret, og fisket med videre utover. Dro ei hyse og to små gjedder. Jeg var nå kommet på sørsiden av fjorden, et godt stykke utafor Skårelva, og det bare fortsatte å regne. Snølaget på isen var snart borte, det ble såpeglatt, og jeg merket at jeg ikke hadde noe feste på isen i beksømskoene mine. Det begynte nå å blåse vind innover fjorden. Først noen rosser, men vinden tiltok etter hvert mer, og mer, og jeg måtte nesten krøke meg sammen for ikke å bli feid av gårde på isen.
Jeg gjorde nå vendereis, og tenkte å fiske innover på sørsiden av fjorden, men nå blåste vinden så sterkt at det var så vidt jeg klarte å stoppe ved neste hull. Fisken ville ikke bite, så jeg ville prøve neste hull, men her klarte jeg ikke å stoppe.
«Ja, vel», tenkte jeg, da prøver jeg det neste jeg kommer til. Men jeg klarte ikke å stoppe der heller. Kulingen hadde økt på slik at både jeg og kjelken fikk ekstraskyss innover. Å stoppe var helt umulig, og jeg skjønte at noe mer fiske ble det ikke, så jeg satte meg likså godt ned på kjelken. Vinden tok godt, så farta innover bare økte på. Kjelken med meg på dreide rundt flere ganger, men det hadde ikke noe å si på den glatte og slette isen.
Farten økte så husene oppe på land sår ut som rekkehus. Det var morsomt, og jeg tenkte på barndomstider da vi akte nedover bakkene på kjelke.
Men så kom jeg plutselig på andre tanker, for inne i fjæra så jeg flere steiner som jeg hadde retning mot, og hvor jeg kom til å lande. To av dem var store, og jeg ble fort klar over at jeg ikke kunne lande der med den farta jeg hadde.
Et eller annet bremsesystem måtte tas i bruk. Det nyttet jo ikke å stoppe med føttene når skoene ikke hadde feste, og en fallskjerm slik jetfly og astronauter brukte ville jo virke mot sin hensikt. Jeg så alvoret i dette, men fjæra med steinene kom nærmere og nærmere.
Da jeg var bare noen meter fra, tok jeg fatt kjelketauet og heiv meg rundt på isen så lang var. Vannfokket sto over hodet, og jeg bremset nok litt, men både jeg og kjelken for over steinene som traff meg både her og der på kroppen. Jeg kravlet meg på land og stabbet med motvind utover mot Oskar Olsen. Det var folk på isen utenfor Låvnesset på fjordens nordside, også de hadde gitt opp fisket så det ut til.
Så mangt kom fykende over isen
På isen kom løse gjenstander med vinden, og like etter kom to personer seilende i en kasse og hadde det visst ganske moro. Kassen hadde bra fart innover, men den var ikke så friksjonsfri som min kjelke med blanke ståljern under meiene.
Jeg kom frem til Oskar, hvor jeg ventet på at Einar skulle dukke opp. Etter en stund kom også han over fjorden i god fart. Einar hadde derimot spark som var mer hensiktsmessig da han fikk en slags styring på den og kunne komme i land mye lenger ut i fjorden enn jeg gjorde.
Uvær også over med ferga
Vi kjørte hjem, men dramatikken var ikke slutt med det. For da vi kom til Sandnessundet, var det fullt av hvitt sjørokk, noe jeg verken har sett før eller siden. Ved fergeleiet hadde kulingen begynt å rive i forskalingen til brukaret, så småbiter og andre ting fløy gjennom luften. Noe fløy like over de tre bilene som skulle over med ferga. Vi kom oss avgårde mot Langnes. Havet var nå så opprørt med store bårer og strømmen i tillegg, så ferga heiv på seg som om vi skulle ha vært på storhavet. De tre bileierne sto og støttet seg mot bilene slik at de ikke skulle velte over. Tjeldsundferga var lagt i bøyen på Tromsøsiden, men et øyeblikk forestilte jeg meg at hun lå på Kvaløysiden, og følgelig at vi var på vei til Kvaløysletta. Jeg skjønte snart at mine observasjoner ikke var riktig. Det er slik som kan skje i visse øyeblikk!
Vi kom oss hjem i god behold, og selv om det ikke ble den store fiskefangsten, ble turen et godt og morsomt minne..