Sett fra en anleggsarbeiders side
Da ingen kilder eller oppslagsverk er brukt, ber undertegnede om forståelse dersom fakta ikke stemmer med erindringene.
Veien til Lauklines hadde vært ferdig i atskillige år før man greide å få gehør for en forbindelse med Sjøtun, med Hjalmar Westgård som sterk pådriver.
Sysselsetning hadde i noen høster og vintrer gitt bygdevei gjennom Sjøtun. En av mine arbeidsgivere i Thor og Bjørnar Workinn, hadde vært på sysselsetning i to perioder med utbedring av en bygdevei som gikk gjennom største delen av bebyggelsen. Så kontakten med ”innfødte” var etablert. Første del av entreprisen fra Nordfjordbotn til Skorelva gikk til en entreprenør i Ramfjord.
Med en viss sannhetsgehalt, ble det påstått at når byingeniør Enga, påpekte at det måtte være knust grus i slitelaget – øverste lag – ble diskusjonen med overnevnte entreprenør så opphetet at gebisset ble slått i bordet med følgende sitat:”Du e ikkje så fin at æ ikkje kan ta ut teein – det skal ikke knuses en kubikkmeter grus så lenge dem selg jærnrive på Jernvarehandelen”.
Resultatet ble at to mann raket ut stein større enn 25mm i 2-3 måneder, men veien ble laget. Årstallet var 1966. Neste entreprise fra Skorelva til Sjøtun gikk til Thor og Bjørnar Workinn. Maskiner ble fraktet inn på prammer tilhørende Tromsø Bergningskompani og landsatt ca. 200 m utfor Skorelva, hvor teltleir ble anlagt – ett spisstelt og en 4-manns iglo. Komforten var ok når regnet uteblei. Campinglivet var upåklagelig.
Diesel og mat ble fraktet inn av Oskar Olsen fra Nordfjord. Fat med diesel ble slept i ei «spisse» over Nordfjorden. Maskinparken bestod i første omgang av en brøyt gravemaskin på hjul og en bulldoser International. Da veien mellom Skorelva og Nordfjordbotn tok form, fikk man inn biler og hjullaster.
Massene var rimelig bra til man kom til Rosøy ved Synnøvejorda. Her blei leirmassene en utfordring, som måtte grøftes og ranklegges før man fikk stabilisert massene.
Teltleiren ble skiftet ut med brakker som ble etablert på Synnøvejord. Her fikk vi Ester Bertheussen til kokke, og maten ble upåklagelig.
Veien tok form med god hjelp i masser fra Skorelva og fra Nordfjord. Bruene i Nordfjord, Skorelva og Synnøvejord ble bygd etter at man i lengre tid brukte midlertidige tiltak. Veien hadde klort seg fast i terrenget med Stornes som største utfordring, til mannskap med håndholdt boreutstyr. Dagens borevogner ville brukt dager på denne forsering som i 60-årene tok måneder. I desember måned 1966 var det muli å kjøre til Sjøtun med dertil stor veifest.
Sjøtun utmerket seg med større sjøhus/nothus, noe som stod i sterk kontrast til andre områder i umiddelbar nærhet. Sterke sildeår hadde gitt resultater. Som anleggsarbeider ble vi vel mottatt, da dette minsket forbindelsen til Tromsø med nærmere ett døgn tur og retur. Man ble imponert over den gjestfrihet og åpenhet man møtte i denne bygda. Vennskap og ekteskap ble knyttet og er fremdeles i behold.
Tutte (Bjørnar Workinn) klarte ting som Hitler ville hatt problemer med. Han inntok Sjøtun med sin Hitler-folkevogn fra 1939 og kjørte veien på Sjøtun både opp og ned. Da Tutte overtok brøyting etter Einar Nordby, var det mangt et utelys som blinket og fortalte at kaffen var klar, med ”noget attåt”.
Tutte (Bjørnar) Workinn
En av Tuttes gode historier var beskrivelsen av Einar Nordbys tilbakeholdenhet. Einar hadde kantret med småbåt, og i forbindelse med svømming mot land kostet dette han nesten livet. Han ble brakt med sjøfly til Tromsø og gjenopplivet. Da Tutte spurte Einar om hvorfor han ikke ropte om hjelp svarte han; ”Du vet, det var midt i middagskvilen”.
Både Einar og Tutte er i dag borte, men vi lever på mange gode minner som ofte trekkes frem.
Veiutbyggingen gikk ikke helt uten uhell på arbeidere og materiell. Av større uhell nevnes fallet
til Justin fra Ersfjordbotn under forskalling av Synnøvejordbrua. Resultatet ble kraniebrudd. Spregningsuhell med overskyting jordingsstag fra stolpe. Resultatet ble skade på øye og arm. Veiarbeidet pågikk til ca.1970, da var Sandneshamn nådd og samtlige entrepriser fra Skorelva til Sandneshamn var utført av Thor og Bjørnar Workinn.
Når man i dag ser tilbake på positive og negative sider ved å bli tilknyttet ett veisystem, er det vel få om ingen som vil være vei foruten. Videre om en ser på intensjonene med å spare miljøet i tettbygd strøk, med å gå utenom tettbebyggelsen med gjennomgangstrafikk, er dette noe Sjøtun aldri vil oppleve. Veien er kommet for å gjøre daglige gjøremål enklere, og takk for det.
Tekst og foto: av Roald Madsen – (fra desemberutgaven av Kattfjord-Nytt i 2006).
Veianlegget Nordfjord – Sørfjord
Under overskriften “Tilbakeblikk” hadde lokalavisa Kattfjord-Nytt i desember 1998 følgende innlegg innsendt av Bodil w. Seiness. Dette er klipp hun har tatt vare på, er fra Dagbladet «Tromsø», 15.11.1966).
Torsdag 27. oktober 1966, ble en milepel markert for befolkningen i Kattfjord. Da kjørte nemlig den første bilen på den nye vegstrekningen Nordfjord – Sørfjord (Sjøtun), og dette betydde igjen at de arbeidene som sommer og høst har vært utført på anlegget, nå nærmer seg fullførelse.
Siden den tid har man utført ytterligere utbedringer på anlegget, og det firmaet som har hatt entreprisen ligger nå faktisk en hel måned foran den opprinnelige timeplanen. Meningen var nemlig at veien skulle være brøyteklar 15. desember, men man kan i stedet slå fast at allerede nå er prosjektet vel i havn, opplyser herredsagronom Hjalmar A. Westgård til «Tromsø»
Det hele har vakt stor begeistring i Kattfjord. Det er 45 år siden det første spadetak ble gjort, men så seint som i fjor gjensto det ennå 6,4 km av veien. Av disse ble 2.3 km fullført i løpet av fjoråret av et Ramfjordfirma, mens firmaet Bjørnar og Tor Workinn, Tromsø, tok på seg arbeidet med de resterende 4,1 km i år. Tirsdag 21. juni startet man opp, og siden den gang har det gått fremover i et tempo man bare må beundre og som fortjener alles honnør. Det er virkelig litt av en innsats karene har gjort, ikke minst tatt i betraktning det dårlige været man har hatt å stri med i lange perioder.
Den fullførte strekningen er fylkesvei som er blitt finansiert gjennom kommunal forskottering. Det som nå gjenstår er en bru som skal føres opp i vegvesenets regi, men også dette regner man med vil være unnagjort innen kort tid.
Forrige lørdag holdt bygdefolket fest i ungdomshuset på Sjøtun. Til stede var de som hadde arbeidet på veien, foruten representanter for veivesenet.
Firmaet Workinn fikk mange rosende ord, og festen varte til langt ut i de små timer.
Året 1966 var et merkeår for Kattfjorden
Samtidig med veien til Sjøtun ble også vegen til Vasstrand bygget, (her et klipp til fra Dagbladet «Nordlys» 20.12.1966).
For folket på Sjøtun og Vasstrand i Tromsø bys utkant, vil nok 1966 bli litt av et merkeår. Det var det året vi fikk vegforbindelse, vil man nok si i fremtiden.
For Sjøtun er det snart en realitet, idet man allerede nå kan komme fram med bil. For Vasstrand er det ennå en god del igjen, men det er dog så mye gjort, at grovplaneringa er på det nærmeste ferdig. I løpet av vinteren vil all fjellsprenging være unnagjort, og forhåpentligvis vil denne veien være ferdig i løpet av sommeren 1967.
At folket på disse to stedene er lykkelig over at de endelig har fått tilknytting til vegnettet er vel unødvendig å si. De er det! Ved at disse to vegprosjektene blir løst, vil man også få en skikkelig løsning på skolebarntransporten. Det har vært atskillelige problemer med dette. Skolestreik og transport av barna til en annen krets har vært tatt i bruk. Nå skal vel forhåpentlig alt dette snart høre fortiden til, og to nye bygder er knyttet til vårt vegsamband.