Tekst: Hans B. Jensen (fra Kattfjord-Nytt,s papirutgave i år 2000).

Den 2. juli 1942 letta et av Luftwaffe sine sjøfly fra Skattøra ved Tromsø for et patruljetokt utover Norskehavet. 

Dette var et fly av en litt spesiell, men ikke uvanlig type. Det var en Blohm & Voss Flybåt 138C – 1 med tre Diesel motorer. Flyet hadde båtforma skrog og kunne lande på vatn på selve skroget, og hadde bare en liten flottør på vingene. Det var et stort fly som var ganske godt væpna. Det var utstyrt med en kanon i fronten og en kanon og et maskingevær akter. Dessuten førte flyet tre bomber a` 50 kg under hver vinge.

Mannskap på nevnte tokt: 

Obergefreiter Walther Nebendal, 1.flyver (pilot). Leutnant Karl-Heinz Strahle, 2. flyger og navigatør. Uffz. (Unteroffizier) Willi Rehmann, telegrafist.

Uffz. Heinz Kruger, maskinist og skytter.

Normalt brukte det å være et mannskap på fem på denne flytypen, men på denne turen var det sannsynligvis bare fire etter det en har fått oppgitt. Flyværet var godt med bra sikt da de begynte på turen. Flyet gikk ut Malangen og dreide mer mot nord da det kom klar av kystfjellene. Etter ei stund endra imidlertid værforholdene seg totalt. Det begynte å blåse fra nordvest og tjukk ishavståke kom sigende, først i spredte flak, men etter hvert blei skodda så tett at sikten blei så å si heilt null. Etter en kort konferanse med de andre bestemte derfor Walther Nebendal seg for å avbryte toktet og sette kursen mot land.

Da flyet tok til å nærme seg kysten, viste det seg at skodda også hadde nådd dit, og hang tjukk langt nedetter fjellsidene. Det ble da til at flyet for sikkerhets skyld gikk ned på sjøen. De stupbratte fjellene virka ekstra truende i skoddehavet. Hvor langt til havs flyet landa, veit man ikke, men folk i området så at det kom fossende inn etter Sessøyfjorden og dreide sørover på innersia av Sessøya.

Flyet ble tatt på slep 

Samtidig kom Håvard Bertheussen og min onkel Erling Solheim med Håvard sin sjark inn fra grunnan der de hadde vært ute etter seien. De møtte flyet rett nord om Bremneset, og fikk signal om å komme til. De fikk beskjed om å ta flyet på slep. De festa ei trosse i sleperingen på flynesen og begynte å taue. Flyet var tungt å slepe på, og det gikk seint med framdrifta mot den kraftige utstraumen gjennom Angstaursundet. 

Under slepinga kunne de tydelig se piloten og navigatøren framme i kabinen. Da de var kommet til innerenden av Angstauren, løfta piloten opp handa og ga ordre om å bakke opp. Håvard og Erling blei så spurt om de ville slepe flyet til Tromsø. Det faktiske forhold var at flyet var kommet helt ut av kurs, navigatøren trudde at de var på Malangen og ikke ytterst i Kattfjorden. Håvard svarte at dette med slepinga ikke lot seg gjøre, for det var alt for lite solar på tanken til en så lang tur. De fikk da beskjed om å kaste loss. Det blei gjort, og ved Angstaurskjæret gikk flyet på vingene og satte kursen mot Sandnes. 

Flyet krasjer

Min primærkilde til det som nå skjedde er først og fremst Petter Moe. Han forteller at flyet kom durende mot fjellet mellom Sandnesgårdene og fiskebruket. I tåken kom det imidlertid altfor lågt, og for å unngå å kjøre i fjellveggen la piloten flyet over i en skarp sving. Dette førte til at det tapte ytterligere høyde og kom innover bruket med bulder og brak. For de som var inne i leiligheta føltes det nesten som jordskjelv, veggene skalv, og kopper og kar klirret faretruende i skapene. Den høyre vingespissen sopte rett forbi veggene, og det var så vidt at flybuken gikk klar av en kassestabel som sto på kaia. Flyet fortsatte i lav høyde bortover sjøen, men så dukka Svinøya frem av tåka, og for ikke å kjøre inn i bergene der gjorde flyet en ny krapp sving. Flyet la seg en del over i svingen, siden det var så lågt, tok plutselig den ene vingen i sjøen, dermed krasjet flyet med et kraftig plask. Vingeflotørene blei slått laus og for kast i kast bortetter sjøen. Selv om flyet fikk ei slik robust behandling, blei det likevel liggende å flyte.

Redningsaksjon

Petter sprang ut på kaia, og da hørte han rop og skrik fra styrtstedet. Han ropte da til ei tjenestejente som het Nancy at ho måtte være med han og gjøre berging. Nancy vegra seg til å begynne med og sa at de fordømte tyskeran bare fikk seile sin egen sjø. Men etter litt overtalelse blei ho likevel med. De hoppa i en spissbåt, heiv seg i åran og fossrodde mot flyet. Da Nancy og Petter kom fram, lå tre karer i sjøen og plaska og kava. De klarte med mye slit å få dem inn i båten. Den ene av dem, visstnok Karl – Heinz Strhale, var alvorlig såra. Han hadde ei lang og djup flenge i ryggen og blødde en del. En av de andre var lettere skadd, mens tredjemann var heilt uskadd. Piloten var ikke å se og blei aldri funnet. Walther Nebendal fikk således si våte grav i Svinøysundet for evig og alltid. Bare huva hans lå og flaut på sjøen. En av mennene begynte å gråte da han så det. Da sa en av de andre til han:”Du musst nicht weinen, du bist ja ein Soldat.”(Du må ikke gråte, du er jo soldat). De tyske militære levde i et tøft mannssamfunn der det ikke var god tone å vise svake følelser.

Nancy og Petter førte så tyskerne opp til bruket der de blei tatt hand om så godt det lot seg gjøre, og det blei bl.a. røska sammen noen tørre klesplagg til dem. Som ung gutt hørte jeg fortalt at en av tyskerne skulle peke på hodet sitt og si: ”Piloten  var verruckt”, (sinnssyk). Dette kunne vel imidlertid være sagt i en tilstand av frustrasjon og sjokk. Piloten kunne vel være noe stressa, men ”verruckt” var han nok ikke.

Ikke så lenge etter at de overlevende var kommet i land, kom Lorentz Edvardsen slepende inn til bruket med redningsflåten som hadde flotna opp, og den ble heist opp på kaia. Da ble tyskerne ivrige og kom til, for i vanntette rom i flåten var det sprøyter, smertestillende og beroligende midler, bandasjer og annet førstehjelpsutstyr. Dette kom sjølsagt godt med, særlig for han som var mest skadd.

Et dramatisk slepeforsøk

Etter ei stund kom det flere båter til, mellom dem også Kornelius Kaspersen og Lyder Jensen med sjarken, Kornelius. De bestemte seg for å prøve og slepe flyet opp til Sandnesodden. De satte fast ei trosse og starta slepinga forsiktig, men nå skjedde noe som kunne ha endt svært alvorlig. 

Kort etter at slepinga var kommet i gang, begynte nemmelig flyet å søkke, og akterenden på sjarken blei dermed trekt ned samtidig som den fikk sterk slagside. ”Kapp tauet! Kapp tauet!” ropte Kornelius fra rorhuset. Lyder så seg fortvilet om etter noe å kappe med, og heldigvis hang det ei øks på rorhusveggen. Han greip den og kutta slepetauet av på rekkekanten med et velretta hogg. Med det retta sjarken seg raskt opp, mens flyet gikk til botn.

På land hadde de i mellomtida varsla tyske myndigheter, og etter ei stund kom M/K Ragnar av Vasstrand og henta tyskerne og førte dem til festningsanlegget på Brensholmen.

Jeg har ikke klart å få greie på om alle tre overlevde krigen, og det er vel i alle fall meget tvilsomt om noen av dem lever i dag.

Petter forteller videre at han var tilbydd penger og gaver av tyskerne for redningsdåden, men han sa fra seg dette, han mente han hadde fått nok trøbbel som det var. Det var nemlig noen som ga han spitord og mente han 

måtte være tyskvennlig sia han var med på denne berginga. Tyskvennlig var jo Petter absolutt ikke, men på grunn av sine humane følelser klarte han ikke å se på at mennesker omkom rett bortafor landet, skjøl om det var fiender.

Etterspill

Ikke så lenge etter slutten av krigen kom noen karer på at de skulle forsøke å heve flyet, for kanskje motorene og annet utstyr kunne berges.

M/K Vasstind og M/K Edø gikk til Svinøysundet og der klarte de å lirke en snurpewire fra ei seinnot under flyet. På denne måten fikk de letta det et stykke opp i sjøen. Det er for øverig ikke så djupt der flyet lå. Båtene slepte så forsiktig flyet mellom seg innetter Kattfjorden. Da de kom til Mindekaia, plasserte de flyvraket så nært land som mulig på yttersia av kaia. Det ble sannsynligvis liggende delvis på tørt land ved fjære sjø. 

Nå oppdaga de at en del av forparten var borte, den hadde altså løsna under slepinga. En av motorene var også borte, men de fikk laus de to motorene som var igjen og heiste dem opp på kaia. Det viste seg imidlertid dessverre å være rein fiasko, for motorene «sto i tusen steina”. På alle disse åra hadde sjøvatnet trengt inn og ødelagt dem fullstendig.

Flyvraket blei så liggende der på sandbotn ved kaia i Sørfjorden, hvor lenge vet jeg ikke. Jeg husker det gikk rykter om at det i mørke kvelder kunne høres underlige lyder fra vraket som om det spøkte der. Det siste kan man vel dog ta med ei god teskje salt.  

Kommentarer til historien

Kari Akselvoll Lorentsen: Spennende historie!

Unni Mormor Yttergård: Husker godt det flyvraket som lå på yttersia av Mindekaia. Som barn syns vi det var både spennende og nifst og at det spøkte i flyet var vi sikker på, men allikevel kunne vi leke der når fjæra var stor. Det som var igjen av flyvraket ligger nå i veifyllingen like innenfor Skjellelva, regner med at spøkelsene fortsatt er der, så obs obs når dere passerer det område. Skjellelva er den som renner ut like innenfor det tidligere «Helsehuset/barnehagen».

Aida Petterson: Som nabo til Minde kaia hadde flyvraket rett utenfor stor interesse for oss ungene. Men vi jentene var nok ikke så dristig som guttene på å komme seg inni for å utforske vraket. Det spøkte jo der, fikk vi fortalt. Ja det husker æ og, men du veit, de gutta skulle jo alltid være så tøff

Marian Meyer Jørgensen: Spennende historie. Sikkert stort førr dåkker å få det rett utførr husdøra. Kjellaug R. Ingebrigtsen: 

Kjellaug R. Ingebrigtsen: Ja husker godt flyvraket, mener å huske rester av en fallskjerm som ungene styrte med

Stein Lorentzen: Vraket, restene av flyet ligger nedgravd i veien i bakken på øversiden av bryggene. Har noen sporlys patroner som jeg fikk av Arnold Svendsen. Det var Tor og Bjørnar Workinn som gravde fly-grinna ned i veien. Vil huske at Arnold fortalte at flyet starta med ved øya nord for Sandneshamn. Sikkert noen som vet mere om flyet. 

Almar Nordby: Spennanes :))

Knut Mindeberg: Var spennende å ha et flyvrak nedpå fjæra. Mine to brødre og andre gutter på deres alder var med på utforsking av ting de fant i og ved vraket. Det ble blant annet funnet ammunisjon.

I Wikipedia finner vi dette

Blohm & Voss BV 138 var et tysk tre-motors lang-distanse patrulje– og bombefly. Flyet ble utviklet og produsert av Blohm & Voss før og under andre verdenskrig. Det var Luftwaffes viktigste maritime rekognoseringsfly. Prototypen fløy første gang 15. juli 1937 og produksjonen kom igang året etter. Fra 1938 og fram til 1943 ble det totalt produsert 297 BV 138 i 8 produksjons­varianter.

https://no.wikipedia.org/wiki/Blohm_%26_Voss_BV_138

Beskrivelse

BV 138 var stasjonert på Skattøra under hele krigen. Disse mellomstore flybåtene, med økenavnet “den flyvende tresko”, ble brukt til en rekke forskjellige oppdrag. Et spesielt trekk ved denne flybåten var at den hadde dieselmotorer. Det er sjelden kost for fly. En BV 138 stasjonert på Skattøra oppdaget den engelske kovoien PQ18. Denne konvoien ble kraftig redusert av tyske angrep, 13 av 40 båter ble senket.