Auvær

Auvær består av mange holmer og skjær og ligger veldig langt ut i havet, vest av Vengsøya og Fellesholmen og nordvest av Røssholmen. 

Det er 10 nautiske mil fra Sjøtun i Kattfjord til Håja, og 14 nautiske mil fra Håja til Auvær. Været må derfor være strålende godt, det må være “flatt hav” for tur med liten båt så langt ut i storhavet. En nydelig sommerdag, med 24 varme grader, for mange år siden tok vi turen (med en Buster på 14 fot), og gikk i land. Auvær ligger åpent til, med sol døgnet rundt.

Dessverre har jeg ikke klart å finne bilder fra den turen. Men rådløs er man ikke, så via kontakter fikk jeg låne bilder fra Frode Mortensen, som har padlet helt ut til Auvær.

Trollet i Auvær               

Tekst. Hans B. Jensen – september 1998

Langt ute i havet vest for Kvaløya ligg som kjent Auvær med sine mange holmer og skjær. Av mange mennesker i nyere tid har nok denne fjerne holmegruppa blitt betrakta som bortimot et eventyrland, ja nesten som et Ut – Røst, omgitt med en viss mystikk, sagn og historier.

Om sommeren i midtnattsol og når sjøen ligg så stille med bare svake, oljeaktige dønninger som ruller inn fra storhavet, er det sikkert idyllisk der ute. Om høsten og vinteren når det setter inn med kuling og storm og fallgarden står i et kok, kan det derimot være livsfarlig å komme til og fra Auvær selv for kjente folk.

Jeg skal her med min temmelig skrøpelige penn forsøke å berette ei av disse eventyrlige historiene der ute fra omtrent slik som jeg husker den fortalt i mine barndoms dager.

En høst, visstnok i første halvdel av forrige århundre, lå fire karer fra Madsenga til rors på Auvær. De bodde i ei temmelig primitiv bu. Den hadde hardtrampa jordgolv med et åpent ildsted i midten, ”flua”, og i taket var det et hol der røyken gikk ut. Rundt om ved veggene var det brisker man kunne sitte og ligge på. Når det gjelder høvedsmannen for dette båtlaget, så var det en eldre, ærverdig kar med langt kvitt skjegg. Han hadde imidlertid en uvane, eller kanskje talefeil. Han begynte nemlig stundom setningene med te, te, te,  – spesielt når han blei sint eller oppkava.  

En kveld hadde de som vanlig gått til ro på briskene for å sove etter en stri tørn på havet, noen var kanskje allerede hamna i drømmeland. Da hendte det plutselig noe uventa. Det kom nemlig plutselig noen kraftige slag på døra. Det var ingen andre på Auvær i den tida så karene skvatt til og var lys våkne med ett.

Da støtta høvedsmannen seg opp på albuen og ropte. ”Te, te, te, e du av Gud så kan du komme inn!” Men ingen kom inn, og det blei rolig ei stund. Men så banka det atter på døra, enda kraftigere enn første gangen. Høvedsmannen ropte igjen: ”Te, te, te, e du av Gud så kan du komme inn!” Men ingen kom inn denne gangen heller, og nå blei det igjen stilt, lenge. Da det tredje gangen banka på døra, var det så kraftig at de var redde for at døra skulle gå av hengslene og ramle inn over bugolvet. Da ropte høvedsmannen med skarp stemme som hadde en blanding av både frykt og sinne i seg: ”Te, te, te, e du av Gud så kan du komme inn, og e du av gamlingen så kan du også komme inn!”

Da gikk døra opp med et brak, og en svær kar krøket seg inn gjennom åpninga. Han gikk med tunge skritt bortover golvet til ”flua” der det brente et kraftig bål. Han stilte seg opp der og rista på seg likesom han fraus. I lyset fra bålet så karene at han var veldig høy, tjukk og kraftig med svart heilskjegg. Han var kledd i skinnhyre og skinnsydvest og hadde lange lærstøvler, såkalte røyserter på beina. På hendene hadde han tjukke lovotter. Det rant vatn av han som om han nettopp var kommet opp fra havet. Han så truende på mennene med et merkelig brennende blikk, men han sa ikke noe. Når han pusta sto askefokket fra ”flua” som et kov omkring han og bortover golvet.

Denne uhyggelige fremtoningen virka svært skremmende på mennene, og angsten lamma dem nesten i førstninga. Nå skal vi være klar over at dette var menn som vel vanligvis ikke var skvetne av seg. Det var barske fiskere som kanskje meir enn en gang hadde sett dauen i kvitauet i kamp mot brått og brann på åpent hav. Så det måtte i sannhet være en nifs skapning de fikk besøk av.

Da de hadde betrakta denne karen ei lita stund, sa høvedsmannen til mannskapet sitt: ”Te, te, te, guta, æ trur han bli vijn og oppgång mæ sjyen, så vi må ne å se tel båten!”

Gutan lot seg ikke be to ganger. De sprang opp, røska til seg det mest nødvendige av klær, og med støvlan i nevene la de på sprang ned til kjeila der båten sto oppsett. De fikk båten på havet i ei fart, jumpa inn, heiv seg i årene og rodde alt det reimer og tøy kunne holde, bort fra Auvær. Det fortelles at først da di nærma seg Russholmjufta, kom Auværstrollet ut, og da skulle det virke som om han var svært sint, og han brølte som en okse.

Videre fortelles det at få timer etter at folka kom heim til Madsenga, braut det laus et alvorlig uvær, og det varte ved i tre samfulle veker med kuling og storm. 

Dersom trollet ikke hadde skremt dem til å forlate Auvær, ville de nok ikke ha kommet seg derfra på heile den tida, og da kunne det ha vært fare for at de hadde svelta i hel.

Folk før i tida trudde derfor at den mannen som kom på besøk var et gjenferd som kom med et varsel slik at folka skulle komme seg fra Auvær før uværet braut laus og på den måten berga livet.