Historien om Likdalen

Kattfjord-Nytt delte i sin tid mange gamle historier, og Hans B. Jensen var en flink forteller. Denne her kom fra han i 2003.

Tekst av: Hans B. Olsen

Når man går opp fra Løvdal i Nordfjorden på Kvaløya til Nordfjorddalen (Finndalen) og kjem til vatnet der, kan man skimte et dalføre oppe i fjellet i vestlig retning som kalles Likdslen. Rett nedafor vatnet har vi Tverråsen, en morenerygg som strekker seg opp mot fjellet. Dersom man følger denne åsen oppover, kommer man til Likdalen.

Denne dalen er ganske kort og ender mot kanten av Vasstind. Det er et dystert, mørkt og trangt dalføre med bratte fjell på tre sider. Sola når sjelden ned i dalbotn og derfor er det karrig og sparsom vegetasjon der. Innerst i dalen ligger det is og snø som sjelden tiner gjennom sommeren. Når det gjelder årsaken til dalens triste og noe uhyggelig navn, så skal jeg komme tilbake til det litt seinere i mi beretning.

Svenske samer på Kvaløya

Fram til slutten av 1800-tallet hadde flere svensksamer sommerbeite for reinen sin på Kvaløya. På vårparten kom de ned fra viddene i Sverige og Finnland med flokkene sine. De hadde dyra sine til å svømme over til øya ved Rystraumen, og fra Larsengområdet ble så reinen drevet til forskjellige beiteplasser. Om høsten tok de så den samme veien tilbake.

Mormor mi Bergitte Solheim, fortalte at en svensk samefamilie hadde fast leirplass på Kattfjordeidet på ei slette rett på sørsida av Storelva ved innløpet til Straumsdalen. 

Ungdommer på besøk

En sommerdag i 1870-åra var ho og noen andre ungdommer på besøk der. De rodde inn til Nordfjordbotn og gikk opp derfra. Ungdommene blei godt mottatt i sameleiren, og det tok ikke lang tid før de ble invitert inn i et teltet og fikk plass rundt ei gryte som hang og putra over ildstedet. Fra denne gryta ble det aust opp deilig feit kjøtt til dem og nydelige margebein. Disse beina knekte de så på ei helle med en høvelig stein. De fikk også servert tørka reinkjøtt og buljong. “Men nu, flickor ock grabbar, måste ni få kjenna hur renmjølk smakar”, sa plutselig ei kvinne. Så tok ho et kjørrel og gikk ut og melka en rein som sto fast like ved. Samene var muntre og hyggelige, og selv om det kunne være språkproblemer, klarte de og ungdommene å kommunisere ganske bra med kverandre. Som avskjedshilsen stemte noen av sameguttene i med en kvikk og lystig joik.

En alvorlig tragedie

En høst, sannsynligvis så langt tilbake som 1700-tallet dreiv samene på å samle reinen for tilbaketuren til de svenske viddene. Etter en del arbeid hadde de klart å samle mesteparten av reinen på innersida av Vasstind i Nordfjorddalen. For sikkerhets skyld gikk ei kvinne og en dreng opp på fjellet ovenfor Likdalen for å hindre at den sprang den veien.

Men som lyn fra klar himmel skjer det plutselig noe uventa. Av en eller annen grunn braut det plutselig ut panikk blant dyra og de la av gårde mot fjellet i vill fart. Det er mulig de fikk teften av jerv eller andre rovdyr. Ja, det kan også være mulig at det var ulv på Kvaløya i den tida. Drengen og kona ropte, fektet og slo med gjeterstavene, og en må vel regne med at de også hadde hunder som sprang framfor flokken og gjødde av full hals, men de vettskremte dyra fortsatte bare sitt ville løp, og det var ikke mulig å stanse dem. Samekona sto nokså nær fjellkanten og blei meir og meir pressa mot stupet av reinsdyrene, og så med ett var tragedien et faktum.

Mister fotfestet

Plutselig mista ho fotfestet og med et skrik som ga gjenlyd i dalen, ramla ho utafor fjellkanten og rausa nedover fjellsida og blei nærmast knust mot steinan i dalbotn. Samene på den tida tok det ikke så nøye om de begravde de døde i innvia jord på en kirkegård eller ikke. Dessuten hadde de det jo svært travelt nå midt under flyttesjauen.

I dette tilfellet grov de bare ei lita grop i jorda og plasserte liket der, og så stabla de en haug med stein over og gjeterstaven til kvinna satte de fast på toppen.

Etter det som ble fortalt av folk som flere år etter var inne i dalen, skulle denne staven være godt synlig og i bra behold. Nevnte ulykke og begravelsen av samekona der skal altså være grunnen til at dalen har fått sitt dystre navn.

Et gjenferd

Lang tid etter denne ulykka var noen karer oppe i fjellet på saueleiting. De fikk da se at en flokk hadde forvilla seg inn i Likdalen, og de gikk ds sjølsagt inn for å hente dyra ut. De gikk litt tilside for flokken for å hindre at sauene sprang lengre innover i dalen. Da de var kommet omtrent på høyde med sauene, stoppa med ett en av karene, pekte og sa: «Se! Se!».

De andre karene kasta et blikk i samme retning, og da fikk de alle se et forunderlig og uforklarlig syn. De så en krumbøyd skapning som gikk mellom steinan med en stav i handa og så ned i bakken som om den lette etter noe. På klesdrakten og luefassongen kunne de se at skikkelsen ligna på ei samekone. Ho gikk med ryggen og stundom med sida til så de kunne ikke se ansiktet hennes i førstninga. Etter ei stund snudde imidlertid skikkelsen seg mot dem. Da var det som om ei isning for gjennom karene fra isse til fotsåle, og de blei heilt sjokkerte, for det var nemlig et likblekt og uttæret ansikt de så som ikke kunne tilhøre et levende menneske. Ikke så lenge etter løyste imidlertid skikkelsen seg liksom opp og forsvant.

Vil folk tro de for med tull og vas?

Karene blei ei stund stående som fastnagla til bakken, nesten paralyserte. Nå virka det som sauene også hadde merka noe uvanlig, og noen av dem tok til å stampe i med den ene framfoten i marka og laga plystrelyder gjennom nasen, og plutselig la hele flokken avgårde i et vilt løp ut av dalen. Da kom karene liksom til seg sjøl igjen, og de hefta ikke med å skynde seg i samme retning.

Mennene ble enige om ikke å fortelle noe til andre, de tenkte kanskje at folk ville tro at de for med tull og vas og derfor ville holde ap med dem. Imidlertid var en av karene i et lystig lag en stund seinere, og da datt heile historia ut av han. Slik blei karene sin opplevelse kjent og kom på folkemunne. Det er nå lenge sia mennene hadde denne nifse opplevelsen, så vi kan nok regne med at ingen i vår tid vil se at den stakkars samekvinna går og rusler i Likdalen. Ho har vel for lengst funnet fred i den primitive grava si under steingaugen der, får vi håpe.