Tragedien ved Fiskeneset

Skrevet av: Hans B. Jensen – Fra papirutgaven av lokalavisa Kattfjord-Nytt i 1999

Fiskeneset
Håja
Sandholmen
Ersfjordbotn
Kartet viser turen de seilte. Utgang fra Håja, Håjafjorden, inn mot Ersfjorden. Fiskeneset der tragedien hendte og stedet Sandholmen der familien til de forulykkede bodde.
Flyfoto utlånt av Edvard Hough. – Til høyre, litt av Sessøya. Midt i bildet ligger Risøya, så er det Bremneset. Videre inngangen til Ersfjorden med spissen av Fiskeneset til høyre.

Fiskeneset

Det er vel mange mennesker, særlig unge som ikke vet hvor Fiskeneset er. Jeg skal derfor først forklare det. Dette neset stikker ut som en avkutta finger ytterst i Ersfjorden på Kvaløya, på sørsida av fjorden omtrent midtveis mellom Krokskaret og Bremneset. Ytterst er det et lite skjær som er litt skilt fra neset. Når det blåser storm eller kuling inn fra havet, kan tungsjøen bryte ganske kraftig både på skjæret og mot neset. Ytterst på neset går berget ganske bratt ned i sjøen. Sjøl har jeg fått både torsk og storsei i området.

Det som skal berettes om er ei tragisk ulykke som hendte der langt tilbake i tida. Jeg har etter en del undersøkelser ikke klart å tidfeste hendinga og kjenner dessverre heller ikke til navnet på de personene det gjelder. Historia ble fortalt meg da eg var ung gutt, og den skal ha hendt i virkeligheten.

Tegning: Jorun Brattsti 1999

Folk inne i fjordene lå på fiske ute i øyene

Det var svært vanlig før i tida at folk inne i fjordene lå på fiske ute i øyene der det var nært til fiskeplassene. De hengte så fisken sin på hjell der. Slik var det også med en mann fra Sandholmen i Ersfjorden, som lå til rors ute i Håja. Nå hadde denne mannen også ei datter med seg, det er mulig hun fungerte som kokke for båtlaget. Mannskapet hans hørte visst til ute i øyene.

En dag seint på høsten bestemte mannen og datteren seg for å seile heim til Sandholmen en tur, for å besøke familien og hente ny proviant. Sandholmen ligger omtrent midtveis inne i Ersfjorden. Været var tålig bra da de var ferdig til start. Frisk vestlig eller nordvestlig bris med noen snøbyger. Imidlertidig sto det en stygg grå-svart «kov-bakke» vest i havet som spådde uvær. Da de gjorde seg klar til å gå ned til båten, kom en gammel mann å sa til dem: «Æ, trur ikkje dokker skal segle Håjafjorden i dag. Han kan ryke opp til uvær kvert øyeblikk etter alle værmerkan å bedømme.»

De to la ikke særlig vekt på det den gamle mannen sa. Det ble svart at de hadde en stor og stødig båt, og slik som været for øyeblikket var, med god bør så ville det ikke ta lang tid innover til Sandholmen, og de ville ha gode sjanser til å komme frem før et eventuelt uvær braut laus.

Det var jo forresten mye rett i resonnementet. De gikk derfor med godt mot i båten og gleda seg til å komme på besøk til sine, og hente ny forsyning av flatbrød, lefse og annen proviant. Det siste folk på Håja så til dem var at de forsvant i en snøbyge et stykke fra land.

Tett snødrev

Da de kunne være kommet midt ut på Håjafjorden, gikk det akkurat som den gamle mannen hadde spådd. Plutselig økte vinden kraftig, og det la seg over med tett snødrev slik at sikten på sjøen måtte være svært dårlig. Uværet var imidlertid ikke verre enn at mange på den tida mente at de med en del rev i seglet, (redusering av seglflaten), og ved å holde omtrent rett unna været skulle klare å holde det gående.

Mannen var også en dyktig kar på sjøen og en god segler, og datra var også sjøvant og hadde tidligere vært med faren under hard seilas.

Ei lita kiste

Heime hadde de venta far og datter denne dagen, men de kom ikke. De slo seg likevel til ro, for de trodde at de ikke hadde forlatt Håja, grunnet det dårlig været. Først fleire dager seinere fikk de beskjed, og de skjønte da at ei ulykke måtte ha hendt. Pårørende og naboer rodde da straks utover langs landet for å se om de kunne finne noen spor etter de savnede.

Da de kom til Fiskenesbukta, fant de vrakrester av båten oppe i flomålet, og de gikk straks på land for å undersøke nærmere. Da de var kommet et stykke ut på neset gjorde de en underlig oppdagelse.

De fant nemlig ei lita kiste som hadde tilhørt de omkomne. Det som var merkelig med dette funnet var at kista sto så godt som flofritt og var plassert temmelig langt oppe på land. Det virka absolutt slik at den var satt der av mennesker. Det var så å si at det var usannsynlig at vind og bølger kunne ha kasta den dit den sto, og innholdet i kista skulle dessuten visstnok være helt tørt. Folket i den tida kom således fram til følgende konklusjon:

Tegning: Jorun Brattsti 1999

Hvor ble de av?

På grunn av det tette snødrevet og den sterke vinden hadde de holdet for nært sørsida av Ersfjorden og på den måten med god fart segla rett på Fiskeneset, eller opp i brottene ved skjæret der båten hadde forlist. Funnet av kista skulle likevel faktisk tyde på at den ene eller begge hadde overlevd og kommet seg i land. Men hvor i all verden kunne det så ha blitt av vedkommende?

Nå skal vi være klar over at Fiskeneset da som nå ligger øde til. Det bodde neppe folk i Krokskaret, (Kvalvika), lenger inne i fjorden da og heller ikke på Mariheimen lenger ute.

De stakkars menneskene som sikkert var våte og forkomne etter forliset var da tvungen til å gå langs fjæra helt inn til Sandholmen. Landskapet innover langs fjære er veldig ulendt, og så seint på høsten kunne det også være is nedover bergene og steinene. Da er det stor sannsynlighet for at eventuelle overlevende har omkommet og kanskje ramla ut i havet på denne turen. En annen mulighet kan jo også være at de i uværet hadde mista livet mens de forsøkte å berge båten. Men i dette tilfellet kan en vel si som det står skrevet i en kjent sang når det gjelde forlis. «Titt er ingen med, som bringe kan beskjed».