Årene 1948 til 1951
06.02.2023 la jeg urhistorien om veibyggingen Nordfjordbotn/Sørfjord, (1965 – 1966). Nå går jeg enda lengre tilbake i tid og deler litt historie om hvordan veibyggingen på Kattfjordeidet foregikk, og enda før det om deler av veibyggingen fra Lauklines/Skårelv.
Denne historie fra Kattfjord-Nytt, desemberutgaven i 2004 – av: Hans. B Jensen
I årene 1948 – 51 var jeg ofte på veiarbeid om somrene. Jeg arbeidde en del nede i bygda, men for det meste på Kattfjordeidet. Arbeiderne bodde i ei brakke som sto på eidet ca. hundre meter sør for brua over Storelva.
Hele laget på 7-8 mann spiste, oppholdt seg og sov på samme rom. Basen skulle ha eget rom, men var så sjenerøs at han overlot det til kokka. De sanitære forhold var ikke særlig gode. Det var ikke mulighet for å dusje eller bade seg etter arbeidsdagens slutt. Det var derfor herlig å skylle svette og skitt av seg i stampen når en kom heim om lørdagene.
Den gang var veiarbeidet temmelig slitsomt sammenligna med i dag da jo maskiner har overtatt det meste av det manuelle arbeidet. Hovedredskapene var hakke, spade, spett, minebor, feisel og trillebår. Det var et tøft liv med mange tunge tak. Imidlertid gikk arbeidet med liv og lyst, og spøk og latter forekom ofte.
Vi grov oss fram gjennom jordhaugene og måka i trillebåren. Når den var fylt, trilla vi den fram til fyllinga og tømte. Det var lagt ut skinner eller planker som vi trilla båren etter.
Da måtte en holde tunga rett i munnen, for en slik anleggsbåre fylt med jord og stein var ikke alltid så lett å hanskes med. Dersom en var uheldig å tippe båren på skinnegangen, ble arbeidet forsinka, og da kunne det stundom hende at en eller flere av de eldre veteranene murra litt, men som oftest klarte en å holde seg på banen. Etter ei tid ble det satt inn en lastebil for å kjøre ut grusen. Men da ble arbeidet faktisk meir hektisk og tungvint på grunn av den høye lastekassen, og bilen hefta ikke med å tømme lasset. Det var forresten en regel at en skulle ha fem minutters pause etter hver arbeidstime, noe som kunne trenges. For dette slitet var ikke betalinga særlig stor – kr 2,50 pr. time. Men pengevedien da og nå kan sjølsagt ikke sammenlignes.
Vi hadde en halv time frokostpause og en times middag. Vi hadde kokke som kokte middag og kaffe og gjorde reint i brakka. Man fikk god matlyst av det tunge arbeidet, så brødskiver og middagsmat ble langa inn i rikelige mengder.
Ved boring av stor stein brukte vi bor og feisel (ei lita slegge). En kar slo på boret med feiselen, mens en annen satt og dreide det rundt. Da måtte den som slo være treffsikker for ikke å skade nevene til den andre, men med noe øving ble en ganske stø med slagene. Når holet i steinen var djupt nok, kom basen og fylte med dynamittpatroner. I den øverste plasserte han knall og lunte. Så måtte vi andre gå i dekning, og han tente lunta og ropte med kraftig røst: “Fyr her! Fyr her!” Deretter skyndte også han seg vekk. Som regel fungerte alt godt og ladninga eksploderte som beregna, men det kunne hende at skottet ikke gikk av. Det var da som oftest en feil med lunta Det var en bestemmelse om at det skulle gå ei viss tid, hvor lenge husker jeg ikke, før en skulle nærme seg ei ladning som ikke var gått av.
Når tidsfristen var, ute ble det basen sin tunge plikt å gå fram og ruske ut lunta. Det var ikke 100% sikkert å nærme seg ei slik sprengladning, for det kunne forekomme at lunta bare hadde ligget og ulma, og skottet kunne plutselig gå av. Heldigvis skjedde det ikke noe uhell i vårt lag.
Ei sprengningsulykke
Dessverre kunne det også gå galt, svært galt. Sommeren 1951 var det to lag i arbeid på Kattfjordeidet. Det laget jeg var på arbeidde et stykke nord på eidet, mens lag nr. 2 holdt på å sprenge ut grus i lia ned mot Nordfjordbotn. En dag så vi at formannen for det andre laget kom løpende andpusten og med svetten drivende fra ansiktet. Da han ble spurt hva det gjaldt, stamma han fram: “Det e vesst en jækel som har skåtte sæ. Hent førstehjelpskrinet!” Jeg skvatt til og fikk en sting for brystet med det samme, for far min og en onkel av meg arbeidde på det laget. Men det var Edmund, en gutt fra bygda, som var alvorlig skadd. Skrinet blei henta fra brakka i ei fart og frakta nedover til den andre brakka dit Edmund var ført.
Det blei stopp i alt arbeid for ei stund, og alle gikk for å se hvordan det sto til med den skadde. Det hadde gått ille med han, stakkar. Det ene øyet hang og dingla ned på kinnet, han hadde stygge sår i ansiktet, og blodet rant.
Gutten ble lagt på planet til en lastebil og kjørt ned til Jentoft Mortensen sitt hus i Nordfjordbotn.
Sykesøster Alida Stefanusen, som da var bestyrerinne på gammelheimen, blei henta. Ho kontakta straks Tromsø sykehus og fikk dem til å sende et fly utover. Ikke lenge etter kom en Catalina durende over eidet, landa på sjøen utafor elvemunningen og tok Edmund med til Skattøra. Derfra bar det i ambulanse med blålys og hylende sirener til sykehuset.
Edmund kom seg bra etter ulykka, og bortsett fra øyet han mista, hadde han visst ikke fått noen andre skader av alvorlig art.
Årsaken til katastrofen var at skottet ikke gikk av som venta. Edmund løp til for tidlig, sansa seg ikke, men hoppa ned på veien rett foran ladninga like før skottet smalt. Mange mente det var et under at han overlevde. Det som berga livet hans var etter fleres mening at det i forveien hadde danna seg en grusrygg foran ladninga slik at hovedtrykket av eksplosjonen gikk over han.
Ja, dette var noen glimt fra anleggsarbeidernes kår i hine hårde dager. De aller fleste av mine arbeidskamerater fra den gang har forlengst lagt spaden vekk og forlatt denne verden.
Noen flyfoto tatt i 2016
Bildene er, 1. Henrikvik og opp dalen mot 2. Blåsteinbakkem, 3. Eidet før vannet, 4. langs Kattfjordvannet, 5. broen ned mot Nordfjord, 6.videre ned mot Nordfjorden
Min pappa, Arne (Slettnes)Warberg har fortalt at han i 1935 var med på et arbeidslag med veibygging. De bygde veien fra Løvdal til Kråkskardalsbrua i Nordfjorden. Veiarbeidet foregikk for hånd, og han syntes de tjente godt. Det var akkordarbeid, og dem klarte å holde kr. 1,00 pr/time. Senere var han med på veiarbeid som sysselsetting i Sørfjorden, (fra Theodor Olsen og utover på Sjøtun). Han fortalte at de fikk kr. 2,50 pr/dag. Videre fortalte han at de var “anleggsslusk”, og da skulle de tygge snus. Snusen kjøpte de på butikken på Solli. Svart rundt kjeften var vi alle mann, men vi hadde det artig.
Kommentarer til historien
Rart å tenke på at denne veien er bygget for hand.
Det er veldig koselig og artig når dere skriver kommentarer til fortellinger, og også forteller om ting dere vet i forhold til historien. Det setter jeg stor pris på
Kommentarer.
Maryann Meyer Dåkker e flink ☺️Historia fikk masse mere liv me de flotte tegningan dine ❣️
Jorun Brattsti Tegningene kunne ofte vært gjort mye bedre, ser æ no! Men vi hadde virkelig ei artig tid!!
Maryann Meyer Du som e mesteren bak vil alltid synes det 😉Æ synes dæm va kjæmpefin ❣️Man blei liksom tatt med inn i historia 💞
Tænk ka arbeid som blei lagt ned i veian før i tia! Handarbeid, kan dæm kalles 😱
Jorun Brattsti Ja det var virkelig handarbeid!! Tøff jobbing! Artig at tegningene kunne forsterke inntrykket!😃
Torbjørg Lindquist Kokka som nevnes var sannsynligvis modern. Min mor Elbjørg, (den gang Tøllefsen, fra Tisnes), var også kokke en perioder. Mulig en eller to somrer 1951 og 1952. Ho var så vidt fylt 20 år, og hadde mange historier fra den tiden.
Svein Mortensen Jentoft Er det noen som husker når veien til Vasstrand åpnet? Tror det kan være ca. 1965. Veien fra Tulleng til Tromsø ble åpnet i 1954. Jeg husker faktisk den offisielle åpningen som var om sommeren.
Bodil W. Seiness I pappa sine memoarer så er det et avisutklipp fra 11.09.1967:
“Veien til Sørfjord og Vasstrand åpnet lørdag”.
Tulleng/Vasstrand og Nordfjord/Sørfjord
Reisetid til byen korta ned fra 6 timer til nå bare 1 time.! Stor festivitas både i den gamle skolestua på Vasstrand og i Bygdeheimen på Sjøtun.
Turid Eidnes Johansen Så fint det legges ut historie fra nærmiljøet. Herlig lesing. Fortsett med det. Ellers vil historie gå i glemmeboken.🙂❤
Jorun Slåttnes Artig med historier fra gamle dager. Både hardt og farlig arbeid. Fine tegninger.
Unni Yttergård Det nederste svart/kvite bilde er tatt først på 50-tallet, mamma fikk det (tror det var hos Berthus Moe) da hun lå på turbekolosehjemmet, æ har kopiert det opp og gitt et til Bygdeheimen blant annet.
Tenk æ husker at æ og mamma gikk fra Ersfjordboten til Nordfjordboten da de holdt på med veiarbeidet, æ kunne vel være 4 år, det var før mamma ble syk. Veiarbeidsbrakka lå i området der veigarasjen lå. Mener det var Paula Moe som var kokke der. Vi var inne i brakka for en kvil og fikk servert brødskiver. Pappa var med “Berta” og hentet oss i Nordfjordboten. Strabasiøst å reise til byen i de dager, og tenk for en tur for ei lita fireårig jenta. Er det rart det sitter godt festet i hukommelsen.
Unni Yttergård Så bra, da husker æ rett angående Paula, men tok feil med brakka 🙂. Ikke verst, æ var jo veldig lita, men det er enkelte ting som æ aldri glemmer 💗
Kari Akselvoll Lorensen Kjell forteller at Hjørdis, hans søster, også var der da de holdt på over fjellet. Kjell husker at han fikk overnatte hos henne i brakka, da han var 8-9 år gammel.
Bekreftet historie
Jeg har fått bekreftet fra Paula Moe at ho var «kokke» under veiarbeidet der i to sesonger. Det vil si 2 ganger, vår/høst da hun var 18 og da hun var 19 år. Det var samtidig veiarbeid opp fra Henrikvik. Slik Paula husker var det arbeidsbrakke på ei slette i Blåsteinbakken, brukt av arbeiderne som jobbet opp fra Henrikvik.
Det var ei arbeidsbrakke på ei slette til venstre, like før brua opp på fjellet når man kommer opp fra Nordfjord.
Det var den brakka ho arbeidet på. Paula sier at det var ofte folk og barn som gikk tur opp langs elva fra Ersfjorden på den tia. De var ofte innom og fikk seg kaffe og ei brødskive.
På lørdagene var det alltid grøt før arbeiderne gikk hjem til helga. Paula bodde i Sørfjorden og forteller at en gang rodde ho og pappaen hennes til «Løvdal» i Nordfjorden med ei kjevje, (liten båt), på slep. Den ble fraktet med lastebil opp til Kattfjord-vannet, hvor den skulle brukes til å fiske ørret med. Etter lørdagsgrøten når de andre arbeiderne gikk hjem, gikk Paula og pappaen hennes i båten for å fiske. Ørret ble det, og etter noen timer gikk dem ned til Nordfjordbotn og utover til Løvdal. Der lå robåten fortøyd og klar for den videre roturen inn til Sørfjorden. Det ble langt på natt før dem var hjemme, men slik var det i den tia.
Lastebilen som arbeiderne og alt annet utstyr ble fraktet opp med, var eid av Walter Hansen. Den ble kjørt av brødrene Arne og Idar Nilsen fra Nordfjorden. Arne Nilsen var siden bussjåfør i mange, mange, mange år, så noen av dere lesere kjente nok han.
Det er veldig, veldig artig å prate med Paula, ho er som et levende leksikon og husker fabelaktig godt🥰🤩
Turid Uteng